Oslobandet Gluecifer er noe av det viktigste som har skjedd norsk rock de siste ti årene, og er en av hovedgrunnene til at man den samme perioden har kunnet si at man er norsk uten å måtte bøye hodet ned i bunnløs skam. Etter at den såkalte norske gullalderen i rock hadde lagt seg, stod man på midten av nittitallet igjen med maks et par bra band og noen gamle storheter med høyt hårfeste som allerede da begynte å bli kreativt inntørket og sanseløst irrelevante. Fra denne ørkenen slo det femhodete rock’n’roll-monsteret Gluecifer ned som lyn fra klar himmel med den allerede legendariske debutsingelen ”God’s Chosen Dealer”. Dette var våren 1995 og åtte år, masse høye listeplasseringer, utsolgte konserter og tusenvis av fanbrev senere er bandet i lag med the Hellacopters, Turboneger og the Hives selve spydspissen og fanebæreren av det som i rockens navn er et både nødvendig og befriende motstykke til alt fra introverte indietullinger, trøstesløst kjedelige shoegazere, sutrete menn med kassegitarer, meningsløs r&b og djevelsk plagsom latinocrap.
Foruten en drøss singler på masse forskjellige labler, har bandet gitt ut alle sine skiver på kredible White Jazz i Sverige, og institusjonen Sub Pop i USA, mens deres siste mesterverk ”Basement Apes” fra 2002 kom ut på giganten SPV/Steamhammer med Sony som lisensutgiver i Skandinavia. Skiva har fortjent nok solgt som hakka møkk i tørt gress og er i disse dager på god vei mot gullplate-status i Moderlandet.

I 1999 turnerte de Statene for første gang og siden da har det blitt ytterligere to turneer i lag med band som f.eks. Murder City Devils, Nashville Pussy, Slayer og Motörhead. I tillegg har de feid over Europa et utall ganger og gjort jobber i lag med bl.a Foo Fighters, Fu Manchu, Amulet og de uunngåelige soulmates i the Hellacopters. I Norge er de et av de få rock’n’roll-band som er garantert å trekke fulle hus på de største klubbene i landets viktigste byer.
På grunn av denne intense liveaktiviteten har bandet med rette skaffet seg ry som noe av det mest formidable, autentiske og upretensiøse du kan oppleve på en scene innenfor et utvidet kulturbegrep. Selv har undertegnede hatt noen av de suverent største og minneverdige konsertopplevelsene med nettopp Gluecifer. Dette skyldes ikke bare at bandet er tettere, mer teknisk begavet og energiske enn de fleste andre band det er naturlig å sammenligne dem med. Det skyldes også at de har en frontfigur med en stemme, en autoritet og noen manipulative egenskaper som ligger langt over det en hvilken som helst stor historisk politiker kan hamle opp med. En konsert med Gluecifer kan sågar faktisk være selve inngangsnøkkelen til å forstå hva rock’n’roll virkelig skal dreie seg om. For, som heltinne Poison Ivy i the Cramps så korrekt sier det: ”Rock’n’roll dreier ikke om å redde verden. Rock’n’roll dreier seg om å knulle med hvem du vil, hvor du vil - uten å bry seg om hvem som ser på”.

Egon, rock’n’roll-dealer
Tromsø Kill City

- “A world where people like Richard Ashcroft and Thom Yorke is considered stars, and a band like Gluecifer still wander around in pure obscurity, is a world gone fucking mad”

(NME i en liveanmeldelse av bandet i forbindelse med lanseringen av ”Basement Apes” i London)